Liberale uten personlighet

av Splittet  8. mai 2010 - Kommentarer (1)

Hvem kan være overrasket overrasket over at liberaldemokratene falt kraftig tilbake fra meningsmålingene i valget, og at de til slutt bare fikk 23 % av stemmene? 40 % av velgerne hadde opptil det siste ikke bestemt seg for hva de skulle stemme, og et liberalt parti uten personlighet og smak, tok naturlig nok svært få av disse stemmene.

Sosialliberale partier verden over sliter med å profilere seg. I Norge er Venstre det sosialliberale partiet, som visstnok alle er litt enig med, men ingen stemmer på. Hva forbinder folk med Venstre? Hvilke saker har de eierskap til? Når jeg tenker på FrP får jeg opp et bilde av fordomsfulle menn i grilldress. Ap gir et bilde av trauste, gamle fagforeningsfolk. Med Høyre går tankene hen til grådige næringslivsfolk, som forguder markedet. SV gir hippieassosiasjoner og bilder av unge, radikale, naive bedrevitere. Senterpartiet er bondepartiet, det vet alle. KrF derimot er sånne fæle gladkristne. Disse partiene er enkle å plassere – man vet hvor man har dem. Venstre da? Venstre er partiet uten assosiasjoner – det er for velgerne usynlig og uhåndgripelig. Og bare for å gjøre seg selv enda mer anonym, har man gjort den grå musa Trine Skei Grande til leder av partiet. Venstre stuper nå ned mot bakken, og kommer til å bli sprengt  i filler.

Så hvordan kunne i det hele tatt liberaldemokratene gjøre et voldsomt byks på meningsmålingene etter den første TV-debatten? Å virke mer fristende enn gammel og råtten mat, er ingen stor sak. Det skulle bare mangle at liberaldemokratene fikk noe vind i seilene da de kritiserte Labour og de konservative i lys av utgiftsskandalen som har rammet deres parlamentmedlemmer. Hvordan har det seg at man ikke har klart å utnytte den historiske misnøyen med disse partiene mer? Har det kanskje sammenheng med at man er like kjedelig og smakløs som havregrøt?

Jeg ler av snakket om «Cleggmania». Norske medier beskriver ham som et friskt pust og som en sjarmør. Jeg oppfattet ham som en typisk grå og tannløs liberaler i den første TV-debatten, med like mye energi som et dødt batteri. Jeg er ikke alene. Journalisten Sathnam Sangara fikk i 2005 oppgaven med å intervjue Nick Clegg for Financial Times, og beskriver det som et direkte pinefullt oppdrag, med den mest unnvikende og intetsigende politikeren han noensinne har møtt. Han tryglet etterpå redaktøren sin om å få slippe å skrive intervjuet.

Positiv psykologi er en ny vitenskap som studerer hvordan vi kan gjøre livene til folk bedre, mer meningsfylte og lykkeligere. Denne vitenskapen har blitt omfavnet av de konservatives leder David Cameron, mens liberaldemokratene henger etter. Sosialliberalismens far, John Stuart Mill, var en ledende eksponent for moralfilosofien om størst mulig lykke for flest mulig. Å bruke denne nye kunnskapen er en naturlig forlengelse av denne moraltradisjonen, og her må liberale ta ansvar og hedre sin arv, hvis ikke vil John Stuart Mill snu seg i graven. Positiv psykologi i hendene på konservative, er like absurd som kreasjonister som forsker på evolusjon.

Liberalismen har gitt oss frihet, likhet og brorskap. Det liberale demokratiet er det beste styresettet på kloden, og kjennetegnes av respekt og rettigheter for individet. Bare et slikt demokrati er verdt å ha, hvis ikke blir det flertallets tyranni. Liberale kan ikke være seg bekjent av flørten med multikulturalisme. Der hvor man en gang så individers ukrenkelige rettigheter, ser sosialliberale nå «grupperettigheter». Det er et svik mot liberalismens grunntanke.

Liberalismen har blitt som den gamle kirurgen, som en gang i tiden var konge på haugen, og reddet utallige liv, men som har sluttet å oppdatere seg på nye teknikker og kunnskap, og i tillegg har utviklet en ustø hånd. Den yngre generasjonen har dog lært av den gamle kirurgen, og kan bringe til bordet et hav av nye ideer og kunnskap, som bare venter på å bli satt ut i livet. Med ungdommens mot, nye teknikker og støe hånd kan stadig flere liv reddes. Gammel’n har tjent oss riktig godt, men tidene og verden har forandret seg, og arenaen må overlates til de nye, vitale kreftene.

Saker om det britiske valget i media: 1 2 3 4

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjernevask 2.0: Den mystiske miljøfaktoren

av Splittet  9. mars 2010 - Kommentarer (8)

Ukens episode av Hjernevask handlet om hvorvidt likhetene vi ser mellom foreldre og deres barn skyldes at barna imiterer sine foreldre eller genlikheten. Jeg er målløs av Eias briljante framstilling av dette kontroversielle temaet, og jeg tror han framstiller stoffet slik at selv noen sosiologer kanskje begynner å stille spørsmålstegn ved sitt fags vedtatte sannheter. Første program ble kritisert spesielt for at det ikke fikk fram de brede meningsforskjellene blant samfunnsvitere om biologiens betydning. Jeg tror ikke en slik kritikk kan rettes mot dette programmet, som på 40 minutter i forbløffende grad klarte å dekke de faglige uenighetene på foreldres innflytelse.

Kudos skal også gis til Eia for å ha fått med seg intervju av ledende forskere som Judith Rich Harris og Robert Plomin. Judith Rich Harris utgav The Nurture Assumption i 1998, med forord av Steven Pinker, hvor hun argumenterer og peker til evidens for at foreldre knapt påvirker deres barns personlighet eller intelligens. Snarere argumenterer hun for at miljøpåvirkningen primært kommer fra ens venner og jevnaldrende. Dette ser man for eksempel ved at barn snakker dialekten til sine jevnaldrende, og ikke sine foreldres. Pinker har spådd boken vil bli sett på som et vendepunkt i psykologiens historie, og den har blant annet inspirert Malcolm Gladwell i hans arbeid. Han forsto at dersom det ikke er foreldre som former oss, måtte vi tenke nytt om hva det er i miljøet som gjør, og at det her lå masser av uoppdaget land. Siden har han solgt millioner av bøker.

Robert Plomin er en anerkjent psykolog og forsker som har gjort tvillingstudier for å avdekke hvor mye av variansen i personlighetstrekk som skyldes arv, foreldremiljø og miljøfaktorer som er unike for hvert barn. Slik atferdsgenetisk forskning viser entydig at cirka 30-50 % av forskjellen mellom individer skyldes gener, 50-70 % unike miljøfaktorer og 0-10 % foreldre. Det er lett å tenke dette bare kaster lys over genenes påvirkning, men denne forskningen er også det beste beviset for miljøets viktige påvirkning på hvem vi blir. Det har imidlertid vært sjokkerende for forskerne å oppdage hvor lite påvirkning foreldre har på sine barns personlighet, og man står igjen med en miljøfaktor på 50-70 % som man ikke helt vet hva består av. Hypotesen til Judith Rich Harris er at mesteparten av denne påvirkingen er fra jevnaldrende. Dette gir også mening i et evolusjonært perspektiv. Da vi levde som jegere og sankere i stammer, var popularitet og status blant jevnaldrende sannsynligvis noe man dro med seg inn i voksen alder. Dette må ha hatt stor innvirkning på hvor attraktiv partner man kunne få og ens generelle reproduktive suksess.

En spennende hypotese er at en stor del av denne mystiske miljøfaktoren rett og slett er tilfeldigheter i genuttrykk. Våre gener er oppskriften som vi bygges etter, men det skjer ikke i et vakuum. Byggeprosessen er komplisert, og involverer blant annet at nerveceller skal organisere og samkjøre seg. Små forskjeller og tilfeldigheter i sammensettingen av hjernen, tross identiske gener og tilnærmet identisk miljø, kan være opphav til relativt store individuelle forskjeller. Evidens for dette kommer i form av labforsøk med dyr, som har identiske gener og tilnærmet identisk miljø, men likevel kan vise stor variasjon for eksempel i levealder eller antall egg for reproduksjon. Det har også kommet beviser for at miljø kan påvirke hvilke gener som skrus av og på. Miljøfaktoren på 50-70 % kan i sannhet være langt mer knyttet til biologi enn vi tidligere har trodd.

I grunn skulle jeg ønske vi kunne komme oss forbi prosentdebatten om arv og miljø, fordi dette har atferdsgenetikken nå gitt oss svar på. Det interessante er ikke lenger disse prosentene, men å oppdage prosessene gener og miljøet former oss gjennom. Gener kan påvirke oss meget indirekte, særlig gjennom at de fører til at man oppsøker ulike stimuli og miljø. De kan også føre til at andre behandler en forskjellig. Intelligente barn behandles for eksempel forskjellig fra mindre intelligente, mens vakre barn får mer positiv oppmerksomhet enn mindre attraktive, og dermed utvikler bedre sosiale ferdigheter. Ens personlighet vil også tilpasses ens talenter – for eksempel er fysisk store menn i gjennomsnitt være mer aggressive enn mindre menn. Mystikken knyttet til hva i miljøet som former oss burde glede enhver sosiolog, da man som forsker lever for nettopp nye oppdagelser. Det er helt åpent hva i miljøet som påvirker og former oss, og hva er vel mer spennende enn et slikt utgangspunkt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjernevask – er mennesket en del av naturen?

av Splittet  2. mars 2010 - Kommentarer (40)

I går var premieren på Harald Eias mye omtalte nye serie Hjernevask. Jeg elsket det jeg så. Eia, som er utdannet sosiolog, søker å utfordre norske samfunnsvitere på om de ikke undervurderer betydningen av biologi og evolusjon på oss menneskers atferd. Eia har åpenbart lyktes, for VG Netts brukere gir programmet storskryt og i gjennomsnitt terningkast 5. De norske kjønnsforskerne som var med i programmet, Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland, latterliggjøres derimot av brukerne for deres uvilje mot å ta inn over seg empiriske bevis for medfødte psykologiske kjønnsforskjeller. De framstår som dogmatiske i sin tro på at kjønnene er identiske, og man får følelsen av at de holder seg for ørene og roper la-la-la når noen informerer dem om biologisk forskning på kjønn. De vil ikke høre.

Er mennesket en del av naturen? Forhåpentligvis ville selv samfunnsvitere flest svare «ja» på dette spørsmålet, men de ser ikke ut til å forstå implikasjonene av dette. Vi mennesker er en del av naturen, og er som alle dyr formet av evolusjon gjennom naturlig utvalg. Vår natur er et resultat av denne prosessen. Spør man samfunnsvitere om mennesket er resultatet av arv eller miljø, svarer de selvsagt begge. I praksis jobber man imidlertid under antagelsen om at mennesker er født med en generell evne til å lære, og at hvem vi blir, i all hovedsak kommer ned til kulturelle og miljømessige faktorer. Man ser på mennesket som så og si født som blanke ark, selv om man vil benekte dette, og peke på at mennesker er født med et biologisk behov for mat, sex og så videre. Så langt er man villige til å gå, men ikke lenger. Mens man ser dyrs atferd som genetisk determinert og preget av instinkter, tenker man seg vi mennesker har færre slike instinkter, og snarere preges av vår generelle læringsevne.

Med det viser man en mangel på grunnleggende forståelse av evolusjonsteorien. Tenk på kroppen. Ulike organer i kroppen løser ulike oppgaver. Hjertet pumper blod ut i årene og kroppen. Lungene sørger for inntaket av oksygen. Tarmene våre tar opp næring. Videre løser ulike celler i kroppen også ulike oppgaver, og cellene våre i seg selv består av komplisert maskineri. De har både cellekjerner, endoplasmatisk retikulum, golgiapparat, celleskjelett og mer. Dette kompliserte systemet, kroppen vår, er formet av evolusjon gjennom naturlig utvalg, og er bygd på bakgrunn av DNA-kode. Kroppen som system er rotete, hiarkisk og preget av spesialsering. Hjernen er resultatet av den samme prosessen, evolusjon gjennom naturlig utvalg, og hjernens aktivitet er vår bevissthet. Vi kan forvente hjernen har de samme kjennetegnene.

Hjernen består som kroppen av «mentale organer», som spesialiserer seg på å løse enkelte oppgaver – moduler. Emosjoner prosesseres primært for eksempel i det limbiske systemet, mens hukommelsesinnkodingen skjer i hippocampus, thalamus bearbeider sanseinntrykk, mens hypothalamus regulerer en rekke kroppslige systemer og også i stor grad seksuell atferd. Dette er forenklinger, men poenget er at hjernen har en struktur som er felles for alle mennesker, bestemt genetisk, og som viser klare tegn til hvordan ulike deler av hjernen er spesialisert for spesifikke oppgaver. Alle de nevnte hjernestrukturene finner man sågar også hos andre pattedyr. Mennesket har ikke færre evolusjonære mentale adapsjoner enn andre dyr, vi har flere. Menneskers fleksiblitet kommer av at vi kan kombinere alle disse. Flere mentale adapsjoner er analogt med å ha flere ord til rådighet når man skal uttrykke seg språklig. Slik flere ord fører til at vi kan uttrykke mer og på en rikere måte, fører flere adapasjoner, flere spesialiserte moduler i hjernen, til en rikere atferd – fordi modulene kan samarbeide og løse mer kompliserte problemer enn de klarer alene.

Evolusjon gjennom naturlig utvalg har formet hjernen vår slik den er, og er den eneste drivkraften bak den menneskelige natur. Den menneskelige natur er relevant for alle som ønsker å forstå noe ved mennesker, enten det er hvordan samfunnet fungerer eller hva som er god kunst – fordi svarene kommer an på hva den menneskelige natur er. Evolusjonær tankegang står allerede sterkt i deler av psykologien, med fagdisiplinen evolusjonspsykologi, mens nativismen og etologien vinner fram i utviklingspsykologien. Psykologi er i ferd med å bli en del av biologien, slik Darwin en gang spådde i Artenes opprinnelse:

In the distant future I see open fields for far more important researches. Psychology will be based on a new foundation, that of the necessary acquirement of each mental power and capacity by gradation. Light will be thrown on the origin of man and his history.

Hva stritter dere imot, samfunnsvitere? Ta konsekvensene av at mennesket er en del av naturen. Evolusjon gjennom naturlig utvalg er teorien som forener alt liv, det er den røde tråden og rammeverket alt liv må forstås gjennom. Jeg utfordrer samfunnsvitenskapene til å bruke evolusjonsperspektivet for alt det er verdt og derigjennom nå et helt nytt nivå i vår forståelse av oss selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bill Maher speaks the truth

av Splittet  23. februar 2010 - Kommentarer (3)

Bill Maher er stand-up-komikeren og ateisten som lagde dokumentaren Religulous, en undersøkende dokumentar som tar et oppgjør med religion. I sin komedie tar Maher særlig opp politikk, religion, for ikke å snakke om gledene ved sex og bruk av hasj. I følgende video, som er et utdrag fra en HBO-spesial, går han til frontalangrep på multikulturalismen og myten om at alle kulturer har samme verdi:

De siste dagene har jeg kost meg med flere av hans HBO-spesialer, med slående titler som But I’m Not Wrong og Be More Cynical. Videre kan jeg melde jeg har bestemt meg for å begynne å følge showet hans, Real Time with Bill Maher, som går på HBO, hver uke. Måtte flere komikere følge i Mahers fotspor og latterliggjøre religion, og islam spesielt, som snart ingen tør si ett skjevt ord om.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ondskapens akse

av Splittet  8. august 2009 - Kommentarer (5)

Relativt nylig leste jeg God Is Not Great: How Religion Poisons Everything av Christopher Hitchens, hvor han argumenterer mot myten at religiøs tro er en positiv kraft i verden. Det er mange som ikke tror på gud som likevel tror på tro – de tror for eksempel religion er en nødvendig trøst for folk, eller at religion er et nødvendig grunnlag for moral. Hitchens avkler denne myten.

Det er ingen tvil om at Hitchens er en bulldogg – han er ikke særlig høflig, men en radikal liberal stemme som står opp for det han tror på. Han er en engelsk journalist, forfatter og en av USAs mest innflytelsesrike spaltister. Ofte er han med i paneler på CNN, har humor og sarkasme til tusen, er en fryd å høre på og en fargeklatt! Jeg må bare innrømme jeg har sans for denne herlig politisk ukorrekte figuren, som med sine kontroversielle uttalelser gir deg noe nytt å tenke på.

Har vi en moralsk plikt til å gripe inn mot totalitære styrer som Iran og Nord-Korea, slik det var vår plikt å kjempe mot nazistene og Hitler? Hitchens har som en av ytterst få vært i alle tre av den berømte ondskapens akses land: Iran, Irak og Nord-Korea. I videoen nedenfor forteller han om de sterke erfaringene han gjorde seg da han fikk førstehånds kjennskap til hvordan det var å faktisk leve under et av disse regimene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Moralens opprinnelse

av Splittet  26. juli 2009 - Kommentarer (6)

Gitt at gud ikke eksisterer, hva er moralens grunnlag?

Da jeg var ung og naiv, var jeg lidenskapelig opptatt av politikk. Mitt første TV-debattminne er Torbjørn Jagland debattere gasskraftverk tilbake i 96, og siden fulgte jeg nøye med. Jeg fikk tidlig forakt for Fremskrittspartiet, og spesielt deres populistiske holdninger til oljepengebruk – selv en 10-åring kan da forstå at å bruke for mye oljepenger vil føre til inflasjon, høyere rente og overoppheting av økonomien! Jeg gikk fra Arbeiderpartiet i barneårene, til Høyre i ungdomsårene, til Venstre på videregående. Så slo filosofien ned fra klar himmel! Jeg hadde så smått begynt å lese litt om abort, fri vilje og flere spørsmål – jeg gikk stadig dypere ned i, og spurte meg selv, hva var egentlig grunnlaget for overbevisningene mine? I løpet av et halvt år var jeg omvendt til en determinst-nihilist – jeg hadde ikke klart å finne noe universelt grunnlag for verken mening, politikk – eller moral.

La oss si to brødre spiller et spill. De har to kort – på det ene står det samarbeid, på det andre svikt. Dersom den ene spiller sviktkortet, og den andre samarbeidskortet, får den som spiller svikt 20 kroner, mens broren får ingenting. Dersom de begge spiller svikt, får de 10 kroner hver. Dersom de begge spiller samarbeid, vinner de 15 kroner hver. Begge brødrene spiller svikt, fordi enten den andre spiller samarbeid eller svikt, vinner de flest penger ved å svikte – og de tjener 10 kroner hver. Om de begge spilte samarbeid, ville de dog fått 15 kroner hver. Dette spillet er kjent fra spillteorien som Fangens dilemma. La oss imidlertid si de gjentar spillet flere ganger, uten at de vet når det slutter. Hva er den beste strategien da? Den største potten de kan fordele seg imellom, er 30 kroner om de begge velger å samarbeide, til sammenligning er det bare 20 kroner i potten om de begge svikter eller den ene svikter og den andre samarbeider. Dersom de begge kan spille samarbeid hele tiden, vil de i lengden tjene mer, men kan ikke den andre bare utnytte den andres godtroenhet og spille svikt?

På slutten av 70-tallet avholdt statsviteren Robert Axelrod en computerturnering i gjentatte Fangens dilemma, og det ble sendt inn flere strategier. Den ene spilte svikt hver gang, en annen spilte samarbeid hver gang, en annen valgte tilfeldig, pluss en hel rekke andre andre strategier – alle spilte mot alle. Den overraskende vinneren var like-for-like, som alltid spiller samarbeid først, og deretter spiller det samme trekket som den andre. Det viste seg de snille strategiene gjorde det best, mens de kyniske strategiene scorte dårlig. Noe senere ble turneringen avholdt igjen, men denne gangen med mange flere innsendte strategier, men atter gikk like-for-like av med seieren, og atter var de snille strategiene de kyniske overlegne. Hvorfor? Fordi når de snille spiller med hverandre, går de begge seirende fra det, mens de kyniske taper når de spiller mot hverandre. Når de kyniske spiller mot de snille, vinner de litt mer, men dersom de snille har innebygd en mekanisme for å hindre langvarig utnyttelse, er ikke dette nok for å veie opp for den store gevinsten de snille har når de spiller med hverandre. Snille gutter og jenter kommer først i mål!

Dette er livets spill, hvor vi ved å samarbeide overgår individets potensiale alene, og derfor har vi gjennom evolusjonen utviklet gjensidig altruisme, hvor vi gjør hverandre tjenester fordi begge samarbeidspartnere tjener på det i lengden. Eksemplene er mange i naturen, som for eksempel organismer som lever i symbiose. Et berømt eksempel er bloddelingen som utføres av hunnflaggermus. Utbyttet av blod en flaggermus får hver natt varierer sterkt. Dersom de er inne i en tørr blodperiode, risikerer de å dø i løpet av kort tid. Løsningen er at de som har en blodfangst, deler med de andre. De som forsøker å jukse og lure seg unna, huskes av de andre, og får mindre blod når de selv ikke har noe. Legg merke til at hele systemet fungerer bare fordi man straffer juksemakere, hvis ikke ville juksemakere spre seg i populasjonen. Den strategien vi bruker i situasjoner hvor gjensidig altruisme er aktuelt, ligner på like-for-like. Gjensidig altruisme er fundamentet for vennskap, økonomiske transaksjoner og også fildeling på Internett. Gjensidig altruisme har satt et kraftig preg på vårt følelsesliv, som moralsk aggresjon overfor juksemakere, eller skyldfølelse når vi selv føler vi skylder noen noe.

Evolusjonen har også gitt opphav til en annen form for altruisme, som er slektseleksjon. Denne er på mange måter enda mer robust og grunnleggende enn gjensidig altruisme. Hvis du tenker deg om, hvorfor legger egentlig foreldre så mye energi ned i barna sine? Hvorfor er dette universelt i naturen? Helt enkelt fordi barna deler 50 % av genene sine med begge foreldrene, og ved å oppdra avkommet sitt, hjelper foreldrene sine egne gener med å spre seg. Gener som ikke gjorde dette, ville ikke spre seg like godt. Man deler også i gjennomsnitt 50 % av sine gener med søsken, 25 % med besteforeldre, onkler, tanter og halvsøsken. Gener som fører til at man hjelper disse, vil spre seg i populasjonen. For våre metaforisk egoistiske gener, er det likegyldig hvorvidt genene deres er i vår egen kropp eller andres, de sprer seg i større grad om de hjelper seg selv, uansett hvor de måtte befinne seg. Familie har med andre ord utviklet seg til å bli viktig for oss mennesker, og i dyreriket generelt, fordi vi deler gener.

Men forteller dette hele historien? Evolusjonsteorien kan forklare hvorfor vi gjengjelder tjenester, hvorfor vi bryr oss om vår familie, men hvorfor er vi generøse og høflige også overfor fullstendig fremmede, som vi aldri kan forvente å få noe tilbake fra? Hvorfor gir vi blod? Hvorfor gir noen anonyme gaver til veldedighet? Dette er mer komplisert. Flere teorier har vært foreslått. En mulighet er at denne altruismen er en klikk, at den er et biprodukt av gjensidig altruisme. I et evolusjonært perspektiv er det ikke lenge siden vi levde i små grupper hvor vi alltid kunne forvente fremtidige interaksjoner og tjenester tilbake fra de vi utførte altruistiske handlinger for. Det kan være at en regel som “vær grei med alle i gruppen” er innprentet i oss, og at dette er årsaken til at vi er altruistiske i større grad enn det som kan synes rasjonelt ut fra våre geners interesser. Det moderne samfunnet er meget forskjellig fra våre forfedres, og vi har mange klikker, atferd som ikke er hensiktsmessig for våre gener, som at vi unngår å få barn ved å bruke p-piller eller kondomer. Genene våre har ikke klart å holde tritt med et raskt endrende miljø. En annen teori, som jeg personlig finner mer overbevisende, tar utgangspunkt i memer. Opp gjennom historien ser vi at snillhet og godhet har blitt stadig mer utbredt, på de siste 100 årene har vi hatt enorm moralsk framgang! Rasisme er mye mindre utbredt, kvinner har fått like rettigheter, og nå har vi til og med en stor dyrevernbevegelse. Hva ligger til grunn for denne moralske framgangen? Snille individer blir populære, hvem vil ikke være deres venn? Fordi de blir populære, ønsker vi å imitere dem, og slik spres godhetenes og snillhetens ideer som en epidemi.

Dette er ideer jeg først har blitt godt kjent med det siste halve året, så det har tatt meg 2,5 år å finne et tilfredsstillende grunnlag for moralen jeg mistet, og det føles godt å være tilbake! Moral er rett og slett medfødt, derfor trenger vi ingen gud eller ytre instans til å fortelle oss hva som er rett og galt – Kants idé om at fornuften har en morallov stemmer! Vi er moralske helt enkelt fordi det lønner seg i lengden å samarbeide. Det å oppføre seg som en egoist taper du på, fordi andre vil straffe deg, og du vil ende opp venneløs og med et rykte for å være en drittsekk. Med tanke på hvor avhengig vår selvfølelse er av hvordan vi opplever andre ser oss og viktigheten av nære venner for vår psykiske helse, er dette den sikre vei til det ulykkelige liv! Dersom du imidlertid spiller på lag med din moralske natur, blir resultatet dype og tilfredsstillende vennskap, god selvfølelse og positive emosjoner. Lykkelige mennesker er snille mennesker – de er positive og prososiale aktører. Det å være moralsk lønner seg for alle – deg selv inkludert!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Deklarasjonen av syntese

av Splittet  22. juli 2009 - Kommentarer (7)

Vi er født med en trang til å forklare verden, og hjernen vår foretrekker en forklaring over ingen forklaring, uansett om denne måtte være riktig eller gal. Disse forklaringene, våre personlige konstruksjoner for å forstå verden, er det vår venstre hjernehalvdel som lager for oss. Dette får man en dramatisk demonstrasjon av hos pasienter som har fått hjernehalvdelene sine splittet – hos disse pasientene klarer ikke hjernehalvdelene å kommunisere med hverandre. Konsekvensene er mindre enn man skulle tro, men det ser ut som pasienten har to forskjellige hjerner. En kvinnelig pasient med splittede hjernehalvdeler, leste “stand” med sitt venstre øye, som går opp til høyre hjernehalvdel, og hun reiste seg. Da hun ble spurt hvorfor, svarte hun at hun fikk lyst på brus. Det var hennes venstre hjernehalvdels forsøk på å forklare denne atferden, og da den ikke hadde tilgang på den virkelige årsaken, fordi den venstre hjernehalvdelen ikke visste hva hun hadde lest, fant den venstre hjernehalvdelen hennes opp en annen forklaring – en forklaring er bedre enn ingen forklaring.

Religion er menneskets første forsøk på vitenskap – menneskets første forsøk på å forklare verden og kosmos. Høyst sannsynlig er religion et biprodukt av blant annet en hel rekke sosiale systemer i hjernen, som gjør oss sårbare. Det gjør oss også sårbare at vi nettopp søker en forklaring for enhver pris, og at vi er mer tilfredse med en forklaring av hvilken som helst sort enn ingen forklaring. Videre er det slik at viktige sosiale ferdigheter som at vi kan se for oss å ha samtaler med personer rundt oss, gjør at vi også kan se for oss å snakke til en gud. Vi er også evolvert til å i en viss grad ta vare på vår familie, fordi de deler mange av genene våre, og ved å programmere oss til å ta vare på vår familie, fremmer genene våre seg selv – dette er kjent som slektsseleksjon (kin selection). Dette utnyttes i et hav av sosiale fellesskap, også religiøse, og i kristendommen har vi jo både faderen og sønnen, paven er den hellige far, mens munker er brødre og nonner er søstre. Religion har utviklet seg i lang tid, og ideer om at religion ikke må angripes har blant annet spredt seg, og slik fortsetter flertallet av verdens mennesker å søke den ultimate forklaring i foreldede forsøk på å forklare en komplisert verden med simple forklaringer.

Galileo grunnla den moderne vitenskap da han utviklet sin eksperimentelle matematiske metode. Siden ødela Newton det aristoteliske verdensbildet med sin fysikk, og enda viktigere ødela Darwin illusjonen av at livet måtte ha en designer, gjennom sin teori om evolusjon gjennom naturlig utvalg. Endelig forsto man hvordan liv av stadig økende kompleksitet kunne oppstå i en mekanistisk verden. Før Darwin ante man ikke hvordan det komplekse livet med all sin funksjonalitet kunne ha oppstått med mindre det hadde en designer, og da var gudstro kanskje ikke så lite logisk. Når vi ser noe som bærer merkene av design, antar vi jo det er en designer. Vi omgir oss med maskiner og menneskeskapte dingser, som klokker, iPod-er, TV-er, og vi vet disse ikke er her ved en tilfeldighet, vi vet de er laget og tenkt ut av noen. Dette er vår naturlige antagelse når vi ser design, og den brøt Darwin da han viste hvordan design kan oppstå gradvis fra en prosess helt uten intensjon eller intelligens. Det at mange i dag likevel ikke tror på evolusjonsteorien, kan ha noe å gjøre nettopp med vår tendens til å anta det alltid er en designer bak design.

Jeg søker å forstå verden gjennom vitenskap – det vil si hvordan, hvorfor og ikke minst hva det gode og moralske liv er – gjennom kunnskap basert på systematisk metode. Denne bloggen vil utforske vitenskapelige ideer og teorier i dette forsøket. Det nødvendige overblikket kommer av syntese av ideer. Vitenskapelige forklaringer har en rikdom i seg religiøse bare kan drømme om, men derfor krever de også mer. Akkurat slik den beste musikken er den som krever mest av deg, er de beste forklaringene de som også krever mest av deg – de blir mer tilfredsstillende dess mer du tenker på dem. Religionen går en hårreisende snarvei som dreper nysgjerrighet, når den sier gud er den ultimate årsak til alt. Da ønsker jeg mye heller å dykke dypere i de vitenskapelige forklaringer, og dermed gradvis forstå mer og mer, gjennom å syntesere ideer, og slik tilfredsstilles min nysgjerrighet konstant!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00